Latsida.no

Hvordan kan en kommentator i VG ikke lese seg opp på fakta?

Kim-André — Sat, 17 Apr 2010 15:39:47 +0000

Foto: Wikimedia Commons

VGs Tom Staavi skriver i sin blogg at ”SV og SP sensurerer fakta”. Han mener, ifølge seg selv, ”ingenting om vi bør bore etter olje og gass utenfor Lofoten og Vesterålen”, og slår fast at han trenger mer kunnskap. Det siste har han rett i; Han trenger mer kunnskap. Men hvordan kan mer kunnskap hjelpe Staavi når han åpenbart ikke har satt seg inn i den kunnskapen som allerede ligger på bordet?

Det er slitsomt å debattere mot folk som ikke gidder å lese og som slenger ut meninger uten å egentlig vite hva saken går ut på. Staavi har en rekke spørsmål som han forlanger svar på, og som han mener bare en konsekvensutredning kan svare på. Han skriver

”Jeg vil gjerne vite hva vi eventuelt sier nei eller ja til. Jeg vil vite hva oppsiden og nedsiden er. Hva er nytten og hva er kostnaden? Hvor store verdier ligger det på havbunnen i disse områdene? Hva er risikoen hvis vi starter utvinning? Hvor stor skade kan vi i verste fall påføre disse områdene? Hva og hvor store er de positive og negative ringvirknignene på land ved å si ja eller nei? Hvor mange sykehjemsplasser kan disse oljeinntektene gi? Og er det i så fall verdt det?”

Jeg skal med glede hjelpe en fortvilet VG-kommentator:

Staavi: Jeg vil gjerne vite hva vi eventuelt sier nei eller ja til.

Vi sier ja eller nei til om vi skal åpne områdene Nordland 5 og 6 og Troms 2 for oljeboring. Dette er ofte referert til som ”oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja”.

Staavi: Jeg vil vite hva oppsiden og nedsiden er. Hva er nytten og hva er kostnaden? Hvor store verdier ligger det på havbunnen i disse områdene? Hva er risikoen hvis vi starter utvinning? Hvor stor skade kan vi i verste fall påføre disse områdene? Hva og hvor store er de positive og negative ringvirknignene på land ved å si ja eller nei?

Oppsiden skulle vel ikke være så vanskelig å få øye på. Den har oljeindustrien sørget for å male opp for oss med bred pensel. Dette dreier seg om oljeinntekter og arbeidsplasser. Oljedirektoratet slapp i går en rapport som anslår hvor store verdier dette dreier seg om: 1,3 milliarder fat olje (eller oljeekvivalenter, siden en god del av funnene dreier seg om gass), som oversatt til penger betyr noe sånt som 500 milliarder kroner, avhengig av oljeprisen. En annen relevant diskusjon her er hvor klokt det er å investere ytterligere i oljesektoren når vi vet at framtidas næringsliv vil ligge innenfor alternative energiformer.

Nedsiden med virksomheten er heller ikke vanskelig å se. Et utslipp i områdene vil være katastrofalt for lokalt næringsliv, fiske, turisme og naturen. Jeg er for en varig bruk av Lofoten og Vesterålen, ikke en kortsiktig utvinning som vil ødelegge omdømmet til området for alltid. Vi har sett nok oljekatastrofer i verden til å vite hva dette går i. Torsdag 14. april i år ble det faglige grunnlaget for oppdateringen av forvaltningsplanen Barentshavet – Lofoten overlevert til miljøvernminister Erik Solheim.

Budskapet i denne rapporten er kort sagt det følgende: Det er gjort betydelige funn av ny naturverdier. Flere ”korallrev, potensielt nye naturtyper og kandidater til ansvarsarter for Norge”. Sjøfuglbestanden er i tilbakegang. Det er avdekket kunnskapshull om fisk. En ulykke er lite sannsynlig men kan føre til betydelige miljøkonsekvenser. Rapporten kan du finne her, eller du kan lese sammendraget som Naturvernforbundet har laget her.

Det har altså, i løpet av de siste dagene, blitt lansert to grundige rapporter som slår fast hvor store mengder olje vi snakker om og hva som vil være konsekvensene av en ulykke. Hva mer er det du vil vite før du greier å ta et standpunkt Staavi?

Staavi: Hvor mange sykehjemsplasser kan disse oljeinntektene gi?

Vi trenger ingen konsekvensutredning for å regne ut antall sykehjemsplasser man kan få for 500 milliarder. Her avslører Staavi at han virkelig ikke har den fjerneste anelse om hva en konsekvensutredning egentlig er. Tallene varierer, men la oss ta utgangspunkt i at en sykehjemsplass koster omtrent 500.000 kroner i året. 500 milliarder vil dermed tilsvare én million sykehjemsplasser. På den andre siden kan det være greit å minne Staavi om at vi ikke akkurat mangler penger på bok. Oljefondet er på omtrent 2.640 milliarder kroner. Grunnen til at politikerne er forsiktige med å bruke fra dette fondet (det brukes mye oljepenger, men altså med forsiktighet) er at for mye oljepenger inn i økonomien vil bety inflasjon og at vi får mindre igjen for pengene. For å unngå dette må vi fortsatt i framtida finansiere sykehjemsplasser med skatter og avgifter. Å spørre hvor mange sykehjemsplasser ”disse oljeinntektene” gir oss dermed lite kunnskap om ringvirkningene. Det som i alle fall er sikkert, er at vi ender opp med å satse på en solnedgangsnæring framfor å satse på soloppgangsnæringer som kan sikre oss arbeid og inntekter også etter at olja tar slutt.

Staavi: Er det i så fall verdt det?

Det er jo nettopp dette politikk handler om! Det er så trist så trist å måtte forklare en mann som Staavi, som har makt og mulighet til å påvirke tusenvis av menneskers mening, at politikk handler om avveininger av interesser. Tror Staavi virkelig at en konsekvensutredning er en slags objektiv analyse som kan gi oss svar på om ”det er verdt det?” Det er på tide å våkne opp nå.

En konsekvensutredning er det siste juridisk nødvendige steget som er nødvendig for å åpne et felt for oljeboring. I paragraf 3-1 (Utvinningstillatelse m.v.) i Petroleumsloven kan man lese hva en slik konsekvensutredning skal inneholde. Alle de tingene som er listet opp der, har vi allerede god oversikt over. En konsekvensutredning høres uskyldig ut, men det er altså det siste juridisk nødvendige steget som må tas før man åpner for boring. Det kan sammenlignes med å søke kommunen om omregulering av en tomt. Det er ikke noe man gjør uten en plan om å bygge.

Hva forteller historien oss om konsekvensutredning? All erfaring tilsier at en konsekvensutredning er det samme som å åpne opp et felt, uavhengig av faglige og miljømessige motargumenter. Jeg sliter med å finne et eneste eksempel på at en konsekvensutredning ikke ender opp med åpning for boring, men det ryktes at det har skjedd én gang. Hvis du finner et eksempel, blir jeg glad for å få tips.

En konsekvensutredning er rett og slett helt undøvendig å foreta, med mindre man ønsker å åpen for oljeboring. En konsekvensutredning er en slags siste sikkerhetsventil der man skal finne ut om et prosjekt er dømt til å skjære seg eller ikke.

Kunnskapen som ligger på bordet er mer enn nok til å vite om vi skal velge føre-var-linja, eller om vi skal gamble med framtidas næringsliv, arbeidsplasser og miljø for å fylle opp oljefondet enda mer. Fakta er tilgjengelig. For den som gidder å lese.

Lite relevant kritikk av SV

Kim-André — Tue, 09 Feb 2010 10:50:02 +0000

Foto: Latsida.no

Min lokallagskollega og venn Stian Oen går i dagens Klassekampen ut mot SV-ledelsen. Hans kritikk går ut på at SV-ledelsen har senket takhøyden for interndebatt. Jeg er uenig med han i denne kritikken.

Det begynte vel egentlig i går med et innlegg på Oens blogg, der hovedbudskapet er at SV etter 2005 har blitt et parti med mindre takhøyde og at hele partiet er ”i permanent jubelmodus”. I dagens Klassekampen får han også et oppslag under overskriften ”Angriper SV-ledelsen”, hvor hovedbudskapet er at den lave takhøyden er årsaken til at SV har lavere oppslutning nå enn i 2001.

Det er mange ulike momenter som tas opp i Stians kritikk, og jeg ønsker å argumentere mot de viktigste punktene.

(1) Om takhøyden. Jeg er ikke helt sikker på hva som menes med takhøyde i denne sammenhengen, men jeg opplever ikke at det mangler takhøyde for å si hva man mener i partisammenheng. Jeg er selv aktiv som lokallagsleder i St. Hanshaugen SV, sitter i Oslo SVs representantskap og i Oslo SVs valgkomité. Jeg har også hatt et vikariat som politisk rådgiver for SVs stortingsgruppe. Aldri har jeg vært redd for å si det jeg mener i noen av disse sammenhengene, og det er ikke på grunn av at jeg er enig med “ledelsen” i alt. Det er derimot én debatt som har stilnet en god del siden 2005-2007, og det er hvorvidt SV skal være med i regjering eller ikke. Grunnen til det, er først og fremst at debatten ikke er spesielt spennende å ta til enhver tid. Det er gjerne de samme gamle argumentene som dukker opp hver gang. Dette bringer meg over på Oens andre punkt:

(2) Om det er for stor avstand mellom SVs program og det SV får til i regjering. Jeg regner det som ganske åpenbart at dette er en diskusjon som har blitt tatt på alle nivå i partiet, selv om den altså ikke tas opp på hvert eneste møte. At partiets holdning i dette spørsmålet er at vi får mer gjennomslag for vår politikk nå enn før vi satt i regjering, er ikke et tegn på at debatten ikke tas. Det er et tegn på at de fleste SV’ere har en annen mening enn Oen i dette spørsmålet. At debatten om regjeringsdeltakelse ikke er oppe på ethvert møte i SV-regi, er ikke et tegn på at vi er redde for å diskutere det. Det er et tegn på at vi ønsker å bruke energien vår på politikkutvikling og å argumentere mot våre politiske motstandere, framfor å argumentere ”mot ledelsen”. Jeg ser da heller ikke at Oen fremmer noen nye momenter i dagens utspill.

(3) Om SVs hovedsaker i valgkampen. Dette har lite med takhøyden i partiet å gjøre, men dreier seg om en reell uenighet om hvilke saker som bør være viktigst i en valgkamp. Jeg mener at de viktigste valgkampsakene er de sakene som berører folks hverdag. Stian Oen mener at Afghanistan er en valgkampvinner. Det er jeg uenig i. SV er det eneste partiet på Stortinget som ønsker full tilbaketrekking av norske styrker i Afghanistan. Nesten 94 prosent av stemmene gikk dermed til partier som ikke er enige med oss i denne saken, til tross for at en stor del av Norges befolkning er mot krigen. Afghanistan var oppe til debatt i valgkampen, både nasjonalt og lokalt, så det går ikke an å hevde at velgerne ikke visste hvor SV står i denne saken.

(4) Om at lav takhøyde er årsaken til SVs synkende valgresultat. SV har alltid vært et parti med svingende oppslutning. Det har helt siden oppstarten på 70-tallet vært store jubelscener fulgt av katastrofevalg noen år senere. Svingningene har sjelden vært uavhengig av Arbeiderpartiets politikk. La meg komme med en kjapp statistikk på stortingsvalgene siden 1973 (Som Sosialistisk Valgforbund. SV ble stiftet i 1975.):

1973: 11,2 %
1977: 4,2 %
1981: 4,9 %
1985: 5,5 %
1989: 10,1 %
1993: 7,9 %
1997: 6,0 %
2001: 12,5 %
2005: 8,8 %
2009: 6,2 %

(Kilde: Wikipedia)

At takhøyden skulle være hovedproblemet for økt oppslutning til SV, har jeg tungt for å tro. Da tror jeg det er viktigere at vi er tydeligere på forskjellen mellom SV og AP, og at vi er flinkere til å kommunisere ut hva vi har fått gjennomslag for siden vi ble med i regjeringssamarbeidet. Det er også viktig å finne de gode sakene og å holde fram budskapet om vårt sosialistiske alternativ. Fram til 2007 var det en vanskelig oppgave å vise hva SV får til, rett og slett fordi SV-folk selv skapte fokus på det vi ikke fikk til.

Stian Oen etterlyser i Klassekampen en partikultur som gjør at det går an ”å sitte i regjering og inngå kompromisser og samtidig ha åpne debatter internt”. Dessverre er det det motsatte han bidrar til ved å gå ut på denne måten; Intern kritikk i SV blir nå nok en gang forbundet med offentlig krangling og mangel på kameratskap utad. Jeg beklager hvis jeg med dette motsvaret bidrar til dette.

Reisebrev fra Arrasate: Kooperativmodellen

Kim-André — Mon, 25 Jan 2010 19:05:27 +0000

Foto: Latsida.no

Jeg jobber for tiden med masteroppgaven min i samfunnsøkonomi. Hovedideen er å skrive om arbeiderstyrte bedrifter og hvordan de takler finanskrisa. Nå finnes det dessverre ikke mange eksempler på det vi kan kalle arbeiderstyrte bedrifter, men det finnes noen unntak. Det mest berømte er Mondragón Cooperative Corporation (MCC).

Arrasate, eller Mondragón som det heter på spansk, ligger i provinsen Gipuzkoa i Baskerland og er en småby med i overkant av 20.000 innbyggere. Her ligger hovedkontoret for MCC, et, i teorien, arbeiderstyrt konsern med over 90.000 sysselsatte verden over. I Baskerland er det omtrent 36.000 sysselsatt, hvorav ca. 80 prosent er arbeidermedlemmer. Arbeidermedlemmer har stemmerett på allmøter, og det er denne gruppen som til slutt sitter med den avgjørende makten i bedriften. Det er også en del folk som jobber på vanlige kontrakter i kooperativer. Finanskrisen har rammet denne gruppen hardt. Folk jeg har pratet med kan fortelle meg at alle ikke-medlemmer i industrisektoren har mistet jobbene sine. I tillegg har medlemmene gått ned i lønn og diskutert å kutte ut både sommer- og julebonusene. Selv om kooperativer er demokratiske er de altså ikke unntatt de økonomiske jernlovene. Det som derimot er interessant er at kooperativer har større muligheter for å justere lønna til medlemmene sine framfor å si dem opp. Blant medlemmene blir altså alle rammet litt, framfor at noen rammes av oppsigelser.

Kooperativer kommer i mange ulike utgaver verden over. I Norge kjenner vi best forbrukerkooperativene, som for eksempel Coop og Fellesskjøpet. I tillegg er både Nortura (Prior og Gilde) og Tine kjente kooperativ som eies av produsentene. Fellesnevneren for de norske kooperativene er at de ikke drives for å maksimere innskutt kapital (slik en vanlig kapitalisitisk bedrift gjør) men for å øke velferden til medlemmene sine. Når Q-meieriene, som jo er en kapitalistisk bedrift, prøver å konkurrere med Tine blir det vanskelig rett og slett fordi Q-meieriene har problemer med å både gi avkastning til sine eiere og sikre bøndene gode nok priser. (Derfor lever Q-meieriene enda på statsstøtte, etter ti år i bransjen.)

I MCC har alle medlemmer stemmerett uavhengig av størrelsen på beløpet de har skutt inn for å bli med. Det er prinsippet om “én arbeider én stemme” som gjelder. Arbeiderkooperativer skiller seg dermed fra de fleste norske arbeiderstyrte bedrifter (for eksempel små databedrifter der alle ansatte eier like store deler av bedriften). Når man i Norge prater om arbeiderstyrte bedrifter er det i realiteten bedrifter der arbeideren og kapitalisten er samme person. Det er vesensforskjellig fra kooperativ-modellen, der man får stemmerett i kraft av å tilføre arbeidskraft til bedriften (ikke ved å tilføre kapital). I Baskerland er MCC bare ett av flere kooperativer, og det finnes et eget regelverk for disse. Det er egne skatteregler og kooperativer er pålagt å bruke en viss andel av inntjeningen til investeringer i egen bedrift. Siden kooperativer er styrt av arbeiderne selv, er de ikke underlagt arbeidsmiljøloven. (Arbeidsmiljøloven gjelder selvsagt for folk som er ansatt uten å være medlemmer.) I følge baskisk lov må minst 75% av arbeiderne være medlemmer for at en bedrift skal kunne kalle seg et kooperativ.

De neste dagene blir utfordringen å få tak i nøyaktige tall på andel medlemmer som jobber i MCC, helst brutt ned på firmanivå, og hvordan dette tallet har utviklet seg i løpet av de siste årene. Jeg har blant annet snakket med en professor ved Universitetet i Mondragón som gjerne skulle hatt tak i de samme dataene selv. Det som begynte som en enkel idé til masteroppgave har endt opp med å bli enda vanskeligere.

Krystallnatta 9. november

Kim-André — Mon, 09 Nov 2009 10:19:43 +0000

Krystallnatta markerte taktskiftet i tysk jødeforfølgelse. I løpet av 9. og 10. november i 1938 ble 200 jøder drept, 267 synagoger brent og 7500 butikker ble ramponert. Dette skulle bli det endelige startskuddet på holocaust.

I kveld arrangeres det fakkeltog og markeringer over hele landet. I Oslo starter arrangementet kl 1800 med appell av blant andre Audun Lysbakken. Oversikt over arrangementer i resten av landet finner du her.

Fremmedfrykt og rasisme har ikke forsvunnet siden den gang. Fortsatt finnes det antisemittiske strømninger i hele verden. Også muslimer er en folkegruppe som må tåle stadig hardere angrep. Vi må aldri glemme hvor galt det kan gå når frykt og rasisme får fritt spillerom.

EU-motstanden øker på Island

Kim-André — Thu, 05 Nov 2009 22:51:31 +0000

Foto: Wiki Commons

Norske medier var ivrige etter å rapportere fra Island da det for en tid siden blåste en ja-vind over sagaøya, men når EU-motstanden nå vokser er det lite å høre.

Hvis du går inn på eksempelvis nrk.no eller dagbladet.no og søker etter frasen “island eu” får du opp en lang liste over artikler med overskrifter som “Island nærmere EU”, “Islands EU-sug” og “Europabevegelsen gratulerer Island”. En rask sammenstilling av positive og negative EU-oppslag levner liten tvil om hva noen av de viktigste mediekanalene i Norge synes er morsomst å referere.

Ifølge www.visir.is, referert på eunews.blogspot.com, har motstanden mot EU-medlemskap økt fra 48,5 prosent nei i august til 54 prosent i november. Ja-siden har gått tilbake fra 34,7 prosent til 29 prosent i samme tidsrom. Jeg forlanger ikke at meningsmålinger fra Island skal prioriteres høyt i norske medier, men med tanke på hvor mye tid som brukes på å “EU-glad-saker” hadde det ikke vært for mye forlangt å få en stemningsrapport derifra når meningsmålingene så tydelig går en vei.

Hovedstadsmedienes syn på EU, eller dekningen av EU-saken, kommer nok ikke til å endre seg med det første. Men så lenge dekningen er så skeiv som den er, er det viktig for oss på nei-sida å sørge for å bringe nyhetene videre på andre måter.