Min lokallagskollega og venn Stian Oen går i dagens Klassekampen ut mot SV-ledelsen. Hans kritikk går ut på at SV-ledelsen har senket takhøyden for interndebatt. Jeg er uenig med han i denne kritikken.

Det begynte vel egentlig i går med et innlegg på Oens blogg, der hovedbudskapet er at SV etter 2005 har blitt [...]]]>

Foto: Latsida.no

Min lokallagskollega og venn Stian Oen går i dagens Klassekampen ut mot SV-ledelsen. Hans kritikk går ut på at SV-ledelsen har senket takhøyden for interndebatt. Jeg er uenig med han i denne kritikken.

Det begynte vel egentlig i går med et innlegg på Oens blogg, der hovedbudskapet er at SV etter 2005 har blitt et parti med mindre takhøyde og at hele partiet er ”i permanent jubelmodus”. I dagens Klassekampen får han også et oppslag under overskriften ”Angriper SV-ledelsen”, hvor hovedbudskapet er at den lave takhøyden er årsaken til at SV har lavere oppslutning nå enn i 2001.

Det er mange ulike momenter som tas opp i Stians kritikk, og jeg ønsker å argumentere mot de viktigste punktene.

(1) Om takhøyden. Jeg er ikke helt sikker på hva som menes med takhøyde i denne sammenhengen, men jeg opplever ikke at det mangler takhøyde for å si hva man mener i partisammenheng. Jeg er selv aktiv som lokallagsleder i St. Hanshaugen SV, sitter i Oslo SVs representantskap og i Oslo SVs valgkomité. Jeg har også hatt et vikariat som politisk rådgiver for SVs stortingsgruppe. Aldri har jeg vært redd for å si det jeg mener i noen av disse sammenhengene, og det er ikke på grunn av at jeg er enig med “ledelsen” i alt. Det er derimot én debatt som har stilnet en god del siden 2005-2007, og det er hvorvidt SV skal være med i regjering eller ikke. Grunnen til det, er først og fremst at debatten ikke er spesielt spennende å ta til enhver tid. Det er  gjerne de samme gamle argumentene som dukker opp hver gang. Dette bringer meg over på Oens andre punkt:

(2) Om det er for stor avstand mellom SVs program og det SV får til i regjering. Jeg regner det som ganske åpenbart at dette er en diskusjon som har blitt tatt på alle nivå i partiet, selv om den altså ikke tas opp på hvert eneste møte. At partiets holdning i dette spørsmålet er at vi får mer gjennomslag for vår politikk nå enn før vi satt i regjering, er ikke et tegn på at debatten ikke tas. Det er et tegn på at de fleste SV’ere har en annen mening enn Oen i dette spørsmålet. At debatten om regjeringsdeltakelse ikke er oppe på ethvert møte i SV-regi, er ikke et tegn på at vi er redde for å diskutere det. Det er et tegn på at vi ønsker å bruke energien vår på politikkutvikling og å argumentere mot våre politiske motstandere, framfor å argumentere ”mot ledelsen”. Jeg ser da heller ikke at Oen fremmer noen nye momenter i dagens utspill.

(3) Om SVs hovedsaker i valgkampen. Dette har lite med takhøyden i partiet å gjøre, men dreier seg om en reell uenighet om hvilke saker som bør være viktigst i en valgkamp. Jeg mener at de viktigste valgkampsakene er de sakene som berører folks hverdag. Stian Oen mener at Afghanistan er en valgkampvinner. Det er jeg uenig i. SV er det eneste partiet på Stortinget som ønsker full tilbaketrekking av norske styrker i Afghanistan. Nesten 94 prosent av stemmene gikk dermed til partier som ikke er enige med oss i denne saken, til tross for at en stor del av Norges befolkning er mot krigen. Afghanistan var oppe til debatt i valgkampen, både nasjonalt og lokalt, så det går ikke an å hevde at velgerne ikke visste hvor SV står i denne saken.

(4) Om at lav takhøyde er årsaken til SVs synkende valgresultat. SV har alltid vært et parti med svingende oppslutning. Det har helt siden oppstarten på 70-tallet vært store jubelscener fulgt av katastrofevalg noen år senere. Svingningene har sjelden vært uavhengig av Arbeiderpartiets politikk. La meg komme med en kjapp statistikk på stortingsvalgene siden 1973 (Som Sosialistisk Valgforbund. SV ble stiftet i 1975.):

• 1973: 11,2 %
• 1977: 4,2 %
• 1981: 4,9 %
• 1985: 5,5 %
• 1989: 10,1 %
• 1993: 7,9 %
• 1997: 6,0 %
• 2001: 12,5 %
• 2005: 8,8 %
• 2009: 6,2 %

(Kilde: Wikipedia)

At takhøyden skulle være hovedproblemet for økt oppslutning til SV, har jeg tungt for å tro. Da tror jeg det er viktigere at vi er tydeligere på forskjellen mellom SV og AP, og at vi er flinkere til å kommunisere ut hva vi har fått gjennomslag for siden vi ble med i regjeringssamarbeidet. Det er også viktig å finne de gode sakene og å holde fram budskapet om vårt sosialistiske alternativ. Fram til 2007 var det en vanskelig oppgave å vise hva SV får til, rett og slett fordi SV-folk selv skapte fokus på det vi ikke fikk til.

Stian Oen etterlyser i Klassekampen en partikultur som gjør at det går an ”å sitte i regjering og inngå kompromisser og samtidig ha åpne debatter internt”. Dessverre er det det motsatte han bidrar til ved å gå ut på denne måten; Intern kritikk i SV blir nå nok en gang forbundet med offentlig krangling og mangel på kameratskap utad. Jeg beklager hvis jeg med dette motsvaret bidrar til dette.

Jeg jobber for tiden med masteroppgaven min i samfunnsøkonomi. Hovedideen er å skrive om arbeiderstyrte bedrifter og hvordan de takler finanskrisa. Nå finnes det dessverre ikke mange eksempler på det vi kan kalle arbeiderstyrte bedrifter, men det finnes noen unntak. Det mest berømte er Mondragón Cooperative Corporation (MCC).

Arrasate, eller Mondragón som det heter [...]]]>

Foto: Latsida.no

Jeg jobber for tiden med masteroppgaven min i samfunnsøkonomi. Hovedideen er å skrive om arbeiderstyrte bedrifter og hvordan de takler finanskrisa. Nå finnes det dessverre ikke mange eksempler på det vi kan kalle arbeiderstyrte bedrifter, men det finnes noen unntak. Det mest berømte er Mondragón Cooperative Corporation (MCC).

Arrasate, eller Mondragón som det heter på spansk, ligger i provinsen Gipuzkoa i Baskerland og er en småby med i overkant av 20.000 innbyggere. Her ligger hovedkontoret for MCC, et, i teorien, arbeiderstyrt konsern med over 90.000 sysselsatte verden over. I Baskerland er det omtrent 36.000 sysselsatt, hvorav ca. 80 prosent er arbeidermedlemmer. Arbeidermedlemmer har stemmerett på allmøter, og det er denne gruppen som til slutt sitter med den avgjørende makten i bedriften. Det er også en del folk som jobber på vanlige kontrakter i kooperativer. Finanskrisen har rammet denne gruppen hardt. Folk jeg har pratet med kan fortelle meg at alle ikke-medlemmer i industrisektoren har mistet jobbene sine. I tillegg har medlemmene gått ned i lønn og diskutert å kutte ut både sommer- og julebonusene. Selv om kooperativer er demokratiske er de altså ikke unntatt de økonomiske jernlovene. Det som derimot er interessant er at kooperativer har større muligheter for å justere lønna til medlemmene sine framfor å si dem opp. Blant medlemmene blir altså alle rammet litt, framfor at noen rammes av oppsigelser.

Kooperativer kommer i mange ulike utgaver verden over. I Norge kjenner vi best forbrukerkooperativene, som for eksempel Coop og Fellesskjøpet. I tillegg er både Nortura (Prior og Gilde) og Tine kjente kooperativ som eies av produsentene. Fellesnevneren for de norske kooperativene er at de ikke drives for å maksimere innskutt kapital (slik en vanlig kapitalisitisk bedrift gjør) men for å øke velferden til medlemmene sine. Når Q-meieriene, som jo er en kapitalistisk bedrift, prøver å konkurrere med Tine blir det vanskelig rett og slett fordi Q-meieriene har problemer med å både gi avkastning til sine eiere og sikre bøndene gode nok priser. (Derfor lever Q-meieriene enda på statsstøtte, etter ti år i bransjen.)

I MCC har alle medlemmer stemmerett uavhengig av størrelsen på beløpet de har skutt inn for å bli med. Det er prinsippet om “én arbeider én stemme” som gjelder. Arbeiderkooperativer skiller seg dermed fra de fleste norske arbeiderstyrte bedrifter (for eksempel små databedrifter der alle ansatte eier like store deler av bedriften). Når man i Norge prater om arbeiderstyrte bedrifter er det i realiteten bedrifter der arbeideren og kapitalisten er samme person. Det er vesensforskjellig fra kooperativ-modellen, der man får stemmerett i kraft av å tilføre arbeidskraft til bedriften (ikke ved å tilføre kapital). I Baskerland er MCC bare ett av flere kooperativer, og det finnes et eget regelverk for disse. Det er egne skatteregler og kooperativer er pålagt å bruke en viss andel av inntjeningen til investeringer i egen bedrift.  Siden kooperativer er styrt av arbeiderne selv, er de ikke underlagt arbeidsmiljøloven. (Arbeidsmiljøloven gjelder selvsagt for folk som er ansatt uten å være medlemmer.) I følge baskisk lov må minst 75% av arbeiderne være medlemmer for at en bedrift skal kunne kalle seg et kooperativ.

De neste dagene blir utfordringen å få tak i nøyaktige tall på andel medlemmer som jobber i MCC, helst brutt ned på firmanivå, og hvordan dette tallet har utviklet seg i løpet av de siste årene. Jeg har blant annet snakket med en professor ved Universitetet i Mondragón som gjerne skulle hatt tak i de samme dataene selv. Det som begynte som en enkel idé til masteroppgave har endt opp med å bli enda vanskeligere.

I kveld arrangeres det fakkeltog og markeringer over hele landet. I Oslo starter arrangementet kl 1800 med appell av [...]]]> Krystallnatta markerte taktskiftet i tysk jødeforfølgelse. I løpet av 9. og 10. november i 1938 ble 200 jøder drept, 267 synagoger brent og 7500 butikker ble ramponert. Dette skulle bli det endelige startskuddet på holocaust.

I kveld arrangeres det fakkeltog og markeringer over hele landet. I Oslo starter arrangementet kl 1800 med appell av blant andre Audun Lysbakken. Oversikt over arrangementer i resten av landet finner du her.

Fremmedfrykt og rasisme har ikke forsvunnet siden den gang. Fortsatt finnes det antisemittiske strømninger i hele verden. Også muslimer er en folkegruppe som må tåle stadig hardere angrep. Vi må aldri glemme hvor galt det kan gå når frykt og rasisme får fritt spillerom.

Foto: Wiki Commons

Norske medier var ivrige etter å rapportere fra Island da det for en tid siden blåste en ja-vind over sagaøya, men når EU-motstanden nå vokser er det lite å høre.

Hvis du går inn på eksempelvis nrk.no eller dagbladet.no og søker etter frasen “island eu” får du opp en lang liste over artikler [...]]]>

Foto: Wiki Commons

Norske medier var ivrige etter å rapportere fra Island da det for en tid siden blåste en ja-vind over sagaøya, men når EU-motstanden nå vokser er det lite å høre.

Hvis du går inn på eksempelvis nrk.no eller dagbladet.no og søker etter frasen “island eu” får du opp en lang liste over artikler med overskrifter som “Island nærmere EU”, “Islands EU-sug” og “Europabevegelsen gratulerer Island”. En rask sammenstilling av positive og negative EU-oppslag levner liten tvil om hva noen av de viktigste mediekanalene i Norge synes er morsomst å referere.

Ifølge www.visir.is, referert på eunews.blogspot.com, har motstanden mot EU-medlemskap økt fra 48,5 prosent nei i august til 54 prosent i november. Ja-siden har gått tilbake fra 34,7 prosent til 29 prosent i samme tidsrom. Jeg forlanger ikke at meningsmålinger fra Island skal prioriteres høyt i norske medier, men med tanke på hvor mye tid som brukes på å “EU-glad-saker” hadde det ikke vært for mye forlangt å få en stemningsrapport derifra når meningsmålingene så tydelig går en vei.

Hovedstadsmedienes syn på EU, eller dekningen av EU-saken, kommer nok ikke til å endre seg med det første. Men så lenge dekningen er så skeiv som den er, er det viktig for oss på nei-sida å sørge for å bringe nyhetene videre på andre måter.

Som tidligere aktiv i nei-bevegelsen, blant annet som sentralstyremedlem i Ungdom mot EU og redaktør i Premiss, fikk jeg tidlig kjennskap til datalagringsdirektivet. Selv om jeg fort skjønte at motstanden mot direktivet var bred, hadde jeg ikke trodd at [...]]]> AP kan risikere å bli det eneste partiet på Stortinget som ikke sier nei til Datalagringsdirektivet (DLD).

Som tidligere aktiv i nei-bevegelsen, blant annet som sentralstyremedlem i Ungdom mot EU og redaktør i Premiss, fikk jeg tidlig kjennskap til datalagringsdirektivet. Selv om jeg fort skjønte at motstanden mot direktivet var bred, hadde jeg ikke trodd at så mange partier skulle stille seg positiv til å bruke reservasjonsretten (vetoretten) i EØS-avtalen. Nå er det bare Arbeiderpartiet og Høyre som sitter på gjerdet. I Soria Moria 2 har SV og SP varslet at de vil ta ut dissens om datalagringsdirektivet om AP skulle gå inn for å implementere det i norsk lovverk. Frp, Venstre og Krf har sagt at de er imot. Videre står det i Soria Moria 2: “Arbeiderpartiet vil implementere datalagringsdirektivet forutsatt at det i utredningen ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet.” I opprettelsen av den tverrpolitiske organisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet glimrer APs stortingsrepresentanter med sitt fravær.

Personvernkommisjonen har allerede slått fast at de ikke kan anbefale en implementering av DLD. Datatilsynet har gått kraftig ut mot direktivet. Hva AP venter på er ikke godt å si, for argumentasjonen for direktivet har så langt latt vente på seg. Til og med i Høyres stortingsgruppe, som jo er sterke EU-tilhengere, har nå flere av representantene gått kraftig ut mot direktivet. Torbjørn Røe Isaksen og Michael Tetzschner har forlengst tatt bladet fra munnen. Om de skulle få med seg resten av Høyres stortingsgruppe på et nei til, vil AP dermed stå alene i Stortinget om å være for direktivet. Det vil bli pinlig for AP og et vitne om dårlige ryggmarksreflekser overfor både personvern, overvåkning og EU-spørsmålet.