Roky Erickson

For noen dager siden satt jeg med noen venner på en knøttliten bar i Oslo. Robinet heter den, og har plass til omtrent 10 mennesker. I et stille øyeblikk begynte vi å legge merke til at de spilte veldig bra musikk. Et par sekunder senere satt vi å studerte coveret til ei plate av en fyr vi ikke hadde hørt om før: Roky Erickson

I visse kretser er det nok forbundet med både skam og skyld å ikke ha hørt om Roger Kynard Erickson. Det er for en gangs skyld forståelig og nesten greit. Roky Erickson er nemlig en av de virkelig store ukjente råkkenrållheltene.

Mens vi satt der på Robinet, kom det fram at mannen skal spille på Øyafestivalen den 10. august. Konserten ble spikret inn i almanakken min. Jeg har nemlig tilfeldigvis billett til akkurat den dagen!

Så ble saken glemt, helt til en kveld da jeg satt på nattskift og leste Pondus (Til framtidige arbeidsgivere som har funnet dette på google: Jeg får lov til det av sjefen. Helt sant.) Der fant jeg plutselig en tosider om ingen ringere enn vår kjære Erickson. Det viser seg at ikke bare lager mannen bra musikk, men han er en legende! Eller som Tore Bjørkeli skriver i siste nummer av Pondus: “Rockehistoriens største gærning, oppfinneren av psykedelisk rock og garasjerockens far er tilbake.”

Denne mannen har de siste 20 årene sittet innelåst i sin egen psykotiske verden og pratet utelukkende med seg selv og den irriterende grønne dvergen som ber han om å tapetsere veggen sin med naboens post. Det er i hvertfall ikke langt fra sannheten. Mannen ble faktisk tvangsinnlagt på en institusjon for “the criminaly insane” i 1989 etter å ha tapetsert veggene sine med nettopp naboenes post. Det tilta rett og slett for mannen. Men heldigvis: De siste åra, etter at hans bror fikk overta omsorgen for han, har han rett og slett oppstått fra de gale. I 2005 hadde han sin første ordentlige konsert på 20 år, og i august er det altså vår tur.