Det kommer med jevne mellomrom oppslag om hvordan norsk landbruk har skylda for verdens matvarekrise, nå sist på dagbladet.no. Erik Romstad ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, mener Norge har et medansvar for at mange industriland dumper overproduksjonen sin på u-lands matvaremarkeder.
Industrilands overproduksjon av enkelte matvarer (for eksempel sukker og melk) går til utviklingslands markeder og selges der til priser under produksjonskostnaden. Dette kalles dumping, og er mulig på grunn av omfattende produksjonsstøtte til landbruket i industriland. Dumpingen medfører at det lokale landbruket utkonkurreres. Det som i første omgang ser ut som billige matvarer til en fattig befolkning, ender dermed opp som et problem for produksjonen av mat i hele økonomien. Her er jeg og Romstad enige.
EU har ved flere anledninger blitt kritisert for å gi eksportsubsidier til sitt industrilandbruk. Disse subsidiene har blant annet ført til at Danmark er en av de største sukkereksportørene i Europa, til tross for at landet ikke akkurat har naturlige forutsetninger for dette. Eksportsubsidier til et industrialisert landbruk i EU fører til overproduksjon og matvaredumping, i tillegg til de økonomiske følgene av eksportsubsidier. Subsidier innebærer nemlig ikke bare at staten må inn med penger, det innebærer også at det blir brukt arbeidskraft og kapital i en sektor som ikke nødvendigvis ville klart seg selv. Når det blir brukt mer ressurser i en ulønnsom sektor, blir det mindre tilgjengelig til andre mer lønnsomme sektorer. Dette fører til tap for et lands økonomi som helhet.
Men hva har dette å gjøre med Norge? Til forskjell fra EU-landbruket, driver ikke norske myndigheter med eksportsubsidier. Inntil for et noen år siden var Jarlsbergosten det eneste landbruksproduktet produsert med eksportsubsidier, men denne støtten er nå avviklet. (OPPDATERING: Har mottatt tilbakemeldinger på at Jarlsbergosten faktisk fortsatt mottar subsidier for eksport. Det går av og til litt fort i svingene, og jeg beklager faktafeilen.) Det skal likevel ikke stikkes under en stol at norske landbrukssubsidier har en kostnad utover den direkte støtten over statsbudsjettet. Norsk landbruk er ikke billig i drift, og norske matvarepriser er noe høyere enn i mange andre sammenlignbare land. Samtidig er dette et valg som norske politikere bevisst har gjort, og de har hatt bred støtte i befolkningen. Argumentene kan sammenfattes i blant annet et ønske om å bevare arbeidsplasser i distriktene, opprettholdelse av kulturlandskap, turisme og matvaresikkerhet. Dette er også momenter som bidrar positivt til norsk økonomi. Og ikke minst: Norsk landbrukspolitikk fører ikke til overproduksjon og dumping av mat.
Halvparten av maten vi spiser i Norge er importert, og andelen øker. Det aller meste kommer fra EU-land, USA og Brasil. Likevel mener Romstad at norsk landbrukspolitikk er medansvarlig for matvarekrisen i verden. Han sier til Dagbladet at “det kan være en betydelig signaleffekt av at Norge fortsetter en landbrukspolitikk med betydelig produksjonsstøtte. Når et land som Norge kjører en slik politikk, blir det også mer legitimt for de store aktørene som USA og EU å gi subsidier til å produsere mat.”
Det er en populær oppfatning blant nordmenn om at Norge er et veldig innflytelsesrikt land. At Norges støtte til til opprettholdelse av en viss lokal matproduksjon skal anklages for å legitimere EU og USAs enorme overproduksjon i sine industrialiserte landbrukssektorer, er enda et eksempel på dette. Argumentasjonen om at norske subsidier til småskalalandbruk bidrar til å legitimere EUs eksportsubsidier på sukker og tørrmelk henger rett og slett ikke helt på greip.
De største problemene i verdens matvareproduksjon bunner i økt etterspørsel av biobrensel, eksportsubsidier i industriland og urettferdige handelsavtaler for utviklingsland. Å skylde på det norske landbruket bidrar bare til å tilsløre disse temaene.
Helt enig! Det er en dramatisk forskjell på eksportstøtte og subsidier for å vedlikeholde et minimum av lokalt landbruk. Eksempler som du nevner er matvaresikkerhet, kultur, turisme – og det er flere. Hvordan ville våre EU-forhandlinger fremstå hvis vi var 100% avhengige av Belgia for egg og kjøtt?
Ta det helt med ro, det Norske landbruket kommer ikke til å forsvinne. Det er så dypt forankret i folket at det tror jeg ikke er i fare. Å løse verdens problemer er ikke gjort i en håndvending med å kutte den ene eller andre støtten…
Jeg kjøper Fair Trade der det fins, ser på verdikjeder og støtter bl.a. One Laptop Per Child og åpen kildekode slik at u-land kan få tilgang til utdanning og teknologi uten å måtte betale dyrt for det. At vi i nordlide I-land har karret til oss mesteparten av resursene og ikke kan forestille oss å gå ned i levestandard for å få utviklingen på rett kjøl er en vanforestilling vi må rette på
Vokste selv opp på en gård i ei lita bygd. I dag er gården nedlagt og i bygda bor det bare gamle mennesker. Selv jobber jeg som IT-konsulent i Oslo. Om dette er en positiv eller negativ utviklig kan jeg ikke uttale meg om da utledningen er mer komplisert enn man skulle tro. Litt synd er det uansett, at landbruket slik vi kjenner det forsvinner. At stier og beiter gror igjen og landsbygda forgubbes. Men landbruket på bygda er ikke effektivt, det er sikkert, og utvikligen må videre.
Jeg er imot at ting holdes kunstig i live, og at subsidier er såpass nødvendig er et tegn på dette. (Ja – jeg er så hjertesløs at jeg synes ulandshjelp også er unødvendig: Ikke fordeles den riktig, finansierer krig og elendighet, går ikke uavkortet men forsvinner i ‘administrative kostnader’. Og igjen, hvorfor holde ikke-levedyktige samfunn kunstig i live?).
Norge er i stor grad en teknologinasjon, utdanningsnivået er høyt og vi har mange dyktige ingeniører. Oljeindustrien må få en stor del av æren. Kanskje kan vi overlate ‘primitiv’ matvareindustri til mindre utviklede land, som også har bedre forutsetninger (la oss innse at jordlapper ‘mellom bakker og berg utmed havet’ ikke er de enkleste å drive effektivt jordbruk på).
Det er helt riktig at lille Norges invirkning på dette problemet er helt minimal, men å fraskrive oss alt ansvar her bare fordi vår inflytelse er liten er helt bak mål. Dette problemet har på mange måter samme nature som problemet bak global oppvarming; selv om det størst effekten kommer hvis land som USA legger om sin politikk, så vet vi alle at hver enkelt av oss må ta i et tak og endre noen vaner for at noe skal skje. Faktumet er at i noen av verdens fattigste land dør mennesker daglig av sult og underernæring, og dette skjer til stor grad på grunn av subsidier på enten produksjon eller eksport i rikere, vestlige land. Selv om jeg selv har vokst opp på gård, så blekner argumentet om at vi ta vare på Norsk kulturarv fullstendig ved siden av sult og hungersnød.
Denne verden blir bare mindre og mindre, globalisering fører til at våre gjerninger i et lite land i nord faktisk har en reel invirking på livet til en person tusenvis av kilometer unna (anbefaler boka “The world is flat”). I 2008 er det lenger ikke nok å bare gi penger til årets TV aksjon for å ha god samvittighet og for å tenke at du bidrar til de som ikke lever i en slik enorm overflod som vi har i Norge. Man må faktisk endre litt på sin livstil og handligsmønster. Og selv om dette kan synes ganske ubehagelig for enkelte, og i ytterste konsekvens faktisk føre til at noen i den Norske jordbruksnæringa mister jobben, så er dette faktisk en liten pris å betale for å gjøre denne verden til et sted det faktisk er mulig å overleve for andre mennesker i Haiti, Egypt, Elfenbenskysten, Solamia, India og Kenya.
Hei! Bra med debatt rundt disse spørsmålene. Men så langt strekker også rosen min seg. Du gjentar to oppfatninger om (norsk) landbruk, som er meget vanlige på på venstresiden, men som dessverre begge er gale
Påstand 1. Dumpingproblemene forårsakes av eksportsubsidiene. Når de forsvinner, er også problemene borte.
Du skriver: “Til forskjell fra EU-landbruket, driver ikke norske myndigheter med eksportsubsidier.” For det første er dette positivt feil: Jeg er ganske sikker på at vi fortsatt bruker noen millioner på å subsidiere eksport av Jarlsberg til USA.
Men for det andre, og mye viktigere: På WTO-møtet i Hong Kong ble man enige om at alle eksportsubsidier skal avvikles innen 2013. Det er også en forandring de fleste land ser ut til å være i full gang med – overføringen til eksportsubsidier har gradivs blitt redusert siden. Men dumpingproblemene fortsetter i samme skala som før. I Vest-Afrika blir de lokale kyllingbøndene utkonkurrert av frossent fjærkre fra EU som selges til under produksjonskostnad. Og kyllingproduksjonen er ikke finansiert av eksportsubsidier, men med nøyaktig de samme støtteordningene (arealstøtte) vi bruker som i Norge. Det er nok til å gjøre den farlig billig på verdensmarkedet.
Spørsmålet om eksportsubsidene er avgjort – de skal fjernes i løpet av fem år. Likevel fortsetter flere aktører i denne debatten (deg inkludert) å framstille det som om de fortsatt er det mest “brennende” spørsmålet innenfor dette feltet. Jeg tror den største dumpingutfordringen i årene framover kommer til å være det vi har sett begynnelsen av i Vest-Afrika: At mat som i utgangspunktet er finansiert til innenlandsk forbruk også “lekkes” til verdensmarkedet. Det er ingen mekanismer på plass for å hindre dette nå – og vestens bønder (inkludert de norske) har ikke stillt seg veldig velvillig ovenfor u-landenes forsøk på å få etablert slike mekanismer.
Den misvisende framstillingen av eksportsubsidiene som et fortsatt brennbart tema bidrar dessverre til å forkludre en allerede ganske komplisert debatt.
Påstand 2: Det er et grunnleggende kvalitativt skille mellom et “snilt” norsk selvbergingslandbruk og et “slem” agrobisniss i EU og USA.
Det skal ikke så mye statistisk evidens til for at dette bildet også begynner å sprekke. I følge OECD er norsk eksport av landbruksprodukter per kapita 80% av hva den er i EU.
Ikke bare det: Vi eksporterer også til U-land. Jeg har sett norske meieriprodukter (Jarlsberg) i overklassens supermarkeder i Sør-Afrika. I rettferdighetens navn er ikke denne eksporten stor (det er vanskelig å finne eksakte tall hos SSB) men den er der. Dette er meieriprodukter som allerede har mottatt subsidier her hjemme – så man kan godt hevde at norske bønder er med på å undergrave fattige bønders tilgang til sine egne markeder gjennom slag av kunstig lavt prisede produkter – om enn i et mye mindre omfang enn EU og USA.
Dette er fakta jeg mener nyanserer det rosenrøde bildet av norsk landbruk som ofte blir tegnet av venstresiden her hjemme.
Det er på tide å ta inn over seg at Norge i aller høyeste grad er en del av det internasjonale varbeyttet med landbruksprodukter, og at de strukturelle forandringene vi krever av vesten som helhet må gjelde her også.
Det har kommet inn mange interessante innspill her, men jeg skal nøye meg med å svare litt på det siste innlegget til Magnus Bjørnsen. Bjørnsen kommer med motargumenter på to påstander jeg skal ha kommet med.
1. “Dumpingproblemene forårsakes av eksportsubsidiene. Når de forsvinner, er også problemene borte.”
Dumping kan finansieres på mange ulike måter, og eksportsubsidier er en ikke helt ukjent måte å gjøre dette på. Det er en stund siden jeg leste veldig mye om temaet, men jeg regner med at du sikter til Hong Kong-avtalen når du skriver at eksportsubsidiene skal bort i løpet av fem år. Problemet er bare at dette ikke er første gangen EU og USA har gått med på denne formuleringen. Før Hong Kong var det satt en frist til 2010. Dermed mener jeg å ha god dekning for å si at dette nok ikke er det siste vi hører om eksportsubsidier.
Det gikk nok litt kjapt i svingene i forhold til Jarlsbergosten. Jeg er egentlig også ganske sikker på at den fortsatt subsidieres. Selv om mesteparten av osten går til USA og Japan, er jeg enig i at dette ikke er en heldig situasjon. Har sett tall på at osten støttes med 50 kroner per kilo.
2. “Det er et grunnleggende kvalitativt skille mellom et “snilt” norsk selvbergingslandbruk og et “slem” agrobisniss i EU og USA.”
Jeg forstår at mitt innlegg kunne tolkes i den retninga. Det var likevel ikke meningen. Jeg er fullstendig klar over at også norsk landbruk har svin på skogen, og at det finnes store industrialiserte enheter også her til lands.
Bjørnsen trekker frem tall om at Norge eksporterer mye landbruksvarer. Jeg vet ikke om tallene inkluderer fiskerinæringa eller ikke, men uansett er det ingenting galt med eksport i seg selv. Eksport og import er det som gjør at Norge er et velstående land. Men handel må foregå på like premisser, og eksportsubsidier ødelegger for dette.
Samtidig er landbruksvarer i stor grad følsomme varer, fordi mat ikke alltid er som andre varer. Et plutselig fall i produksjon av sko er ikke like dramatisk som et plutselig fall i produksjon av korn eller kjøtt. Matproduksjon må sees i et sikkerhetsperspektiv.
For øvrig må jeg få arrestere deg på det du skriver om arealstøtte. Bare 20 % av subsidiene til norske bønder gis i form av areal- og dyretilskudd (http://www.jordbruk.uib.no/filer/landbrukspolitikken.pdf). 53 % er produksjonsavhengig. At også vanlige subsidier kan bidra til overproduksjon er jeg også helt enig i, og her ligger det store utfordringer i å få på plass et godt regelverk.
Det er mulig jeg brukte for lite tid på å skrive blogginnlegget mitt, og at det derfor ser ut som at jeg sier at norsk landbruk er bra og at utenlandsk landbruk er skummelt. Jeg kan garantere at jeg ikke mener ting i den retninga. Mitt innlegg var først og fremst en reaksjon på påstander som ofte blir fremmet i offentligheten, nemlig at norsk landbruk har skylda for sultproblemer i afrikanske land. Jeg er enig i at vi skal ta vår del av ansvaret for at WTO enda ikke har klart å kommet fram til fornuftige handelsavtaler på mat, men dette må ikke stå i motsetning til en politikk som også tar hensyn til ting som matvaresikkerhet, bosettingsmønster og kulturarv.