VG meldte i går at biskopen i Sør-Hålogaland Tor B. Jørgensen vil gå først i protesttoget mot Stortinget, når kirka nå ber om stans i oljeletingen. Det er både sunt og bra.
Biskopen sier til VG Nett at de “ønsker en stillstand i planene om leting inntil vi får bedre oversikt. Vi trenger å se konsekvensene av slik leting bedre. Dessuten trenger vi å vise måtehold. Norge har behov for å vise at vi kan bruke fornybar energi.” Han sier videre at en “utvidet tildeling av nye leteområder nå vil være uansvarlig overfor verdens fattige.”
Reaksjonene har selvfølgelig ikke latt vente på seg, og valgforsker Frank Aarebrot er irritert. Han sier til VG at “det finnes ikke noe ellevte bud som heter at du skal fiske og ikke lete etter olje. Dette blir latterlig, og jeg blir litt småsur som medlem av statskirken.” Jeg er selv medlem i statskirken og kjenner egentlig bare glede. Argumentene mot økt oljeleting er mange og gode, både i forhold til lokalt miljøvern og i forhold til klimaproblemene. Det er ingen vei utenom: Verden må redusere sitt bruk av fossile brensler. Økte investeringer i oljesektoren er å gå baklengs inn i framtida.
I tillegg til å være et miljø- og klimaspørsmål, ser dette spørsmålet også ut til å være et generasjonsspørsmål. Når alle ungdomspartiene danner felles front mot planene, mens moderpartiene i stor grad er for, sier dette mye om hvem som bekymrer seg over framtida. Ungdom i dag skal tross alt leve på jorda også om 60 år. Dette bekymrer åpenbart ikke et eldre politikerkorps i moderpartiene. Unntaket blant ungdomspartiene er, ikke overraskende, Fremskrittspartiets ungdom. De mener jo at politikere ikke skal blande seg inn i markedsspørsmål i det hele tatt, og har store problemer med å akseptere at global oppvarming er menneskeskapt.
At kirka nå går ut mot planene bør ikke sjokkere folk i dete hele tatt. Skal vi ta inn over oss at Norge bidrar til å forverre jordens klima og miljø, eller skal vi bare kjøre på av gammel vane? Skal vi tenke på hvilke konsekvenser våre handlinger har for verdens fattige, eller skal vi glemme? Når de fleste partiene ikke tar ansvar, er det nødvendig at kirka sier i fra og minner oss om at dette er et spørsmål om moral. Om rett og galt.
Spørsmålet om oljeboring kommer til å bli en av de viktigste sakene for unge velgere ved høstens storingsvalg. SV er i alle fall krystallklar i sin motstand mot økt oljeboring.
En prest er annsatt i staten som sermonimester, akkurat som en brannmann er annsatt for og slukke branner. og en sykepleier annstatt for og lege sykdommer. Vist da brannmennene i en felles resolusjon bestemmer seg får att dette vedtaket om fjerning av eks brannalarmer er feil og sier i fra om dette er det i deres demokratiske frihets rett til og mene noe som proffesjon.
Vist sykepleierne ser att røyking er skadelig og vil mene (si) dette i en felles utalelse er dette også en demokratisk frihets rett. Vist da prestene ser på oljeutvinning (i felleskap) som noe som skader miljøet slik att man risikerer
så mye miljøforurensing att barn vil nesten ikke bli født (døpt) uten helseskader så har der som alle andre yrkergrupper og enkelt individer denne demokratiske retten til og mene noe inviduelt eller kollektivt som gruppe. Dette er den eneste sannheten og alt annet er en feildefinisjon…
Overnevnte kommentar tar utgangspunkt i samfunnsmodellen som den pr definisjon i dag…
Hei,
Det er hyggelig at du gleder deg over Kirken nye behov for å gi oss åndelig veiledning også i de timelige ting. Jeg vil jo nødig være noen gledesdreper, men …..
Alvoret i denne saken ligger IKKE i at Kirken viser et miljøengasjement eller at den åpner for en bred debatt om Skaperverket. Begge deler er udelt positivt.
Problemet er at en eller flere beskoper gjør ett konkret tenkisk-politisk forslag (Moratorium på oljeleting) til en slags religiøs doktrine. En lutheraner MÅ kunne skille mellom hva som skal sies bak alterringen, fra prekestolen, foran alterringen, i våpenhuset og på kirkebakken. Jeg vet ikke om konfirmasjonsundervisningen i dag bare er preget av glad kristengospel eller om man faktisk også lærer de unge om Luthers lære om De To Regimenter. Det er faktisk ved stemmeurnen vi fatter den slags politiske beslutninger i det norske demokrati – ikke ved alterringen!
Et langt teologisk studium med gresk og hebraisk gir sikkert kompetanse i mangt, men neppe i oljeteknologi eller miljøvern. Det er vel en god stund siden at legfolk i Kirken – som jeg – ydmykt aksepterte prestens ekspertise i de timelig såvel som de åndelige ting under prinsippet om at “Den Gud giver et Embete, giver Han også Forstand.”
Men la oss for argumentets skyld akseptere at det er helt sin orden at Biskopen i f.eks. Sør Hålogaland (åpenbart ikke i Nord Hålogaland!) tordner i hellig vrede mot oljeleting utenfor Lofoten fra sin prekestol. Dette kan da legitimeres med et religiøst ansvar for Skaperverket. Vi ser da bort fra – fremdeles for argumentets skyld – den lille detaljen at Kristendommen er en frelsesreligion og ikke en naturreligion. I denne situasjonen oppstår, etter min ringe mening, en rekke etiske dilemmaer knyttet til hva Biskopen IKKE tordner mot i sitt forsvar av Skaperverket. Hva med fiskernes jerntråler som raserer korallrevene i Norskerenna? Eller Samenes viltvoksene reinflokker som har nedbeitet Vestvidda i en slik grad at det er observerbart på infrarøde satelittfotografier over Finnmark? Begår ikke Biskopen en unnlatelsessynd ved ikke å være konsekvent? Disse unnlatelsene fyller meg med en nagende mistanke at Biskopen ikke egentlig forsvarer Skaperverket, men snarere det politisk korrekte skaperverket. Det er jo så kjekt i vår tid å søke popularitet. så hvorfor skal ikke Kirken også kaste seg inn i dansen?
Hvis det nå skal bli slik at Kirken skal presse på oss åndelig veiledning i alle mulige saker som angår våre fysiske omgivelser – les Skaperverket. Fortrinnsvis saker som man antar er populære blant ungdommen. Da fristes jeg til minne dere om den Norske Kirkes manglende evne til å gi enstydig åndelig veiledning i saker som faktisk angår menneskers sjelsnød – der biskoper faktisk har eller burde ha kompetanse.
I de 62 år som har gått siden jeg ble båret til Dåpen har jeg opplevd den ene fadesen etter den andre der Kirken i årevis har vært ute av stand til å gi veiledning i helt opplagte åndelige spørsmål.
Da Hallesby forkynte at udøpte barn for rett til Helvete, var Kirken lenge ute av stand til å gi ENSTYDIG trøst til mange fortvilte foreldre. Da prisesse Astrid ville gifte seg med Johan Martin Ferner, nektet Oslos biskop å vie henne med den begrunnelse at Ferner var fraskilt. Livslang monogami var åpenbart en religiøs dokrine for Biskop Smemo. Man fant naturligvis frem til en biskop som mente noe annet slik at det kongelige brylluppet kunne finne sted, men i årevis etterpå fikk ikke norske fraskilte noen enstydig åndelig veiledning om de burde leve ut sine liv i sølibat eller ikke. Kvinner som følte Kallet om å bli Prest – for ikke å snakke om Biskop – ble først avvist av Kirken under henvisning til Bibelens Ord. Etter en årelang prosess med flere kvinnelige biskoper i kollegiet – har kvinner bare i de aller siste år fått et tilnærmet enstydig svar fra Kirken om deres Kall er berettiget. I dag er det kristne homofile som ikke får enstydig åndelig veiledning. Det beste den Norske Kirke og Kirkemøtet kan komme med er noe pinlig mumling som minner om det amerikanske forsvars doktrine om “It’s OK if you don’t tell”. Atter en gang farer man opp som en løve, skriker høyt om Bibelens Ord, for så etter årelang uklarhet og sjelsnød for barneforeldre, fraskilte, kvinner og homofile å dette ned som en skinnfell. Litt av en åndelig veiledning!!!
I lys av denne miserable historien kan jeg faktisk forstå at det må føles som en lettelse heller å tilby enhetlig åndelig veiledning om den fysiske verden. Når man ikke kan klare å gjøre det man burde være kompetent til, er det sikkert greit å bli enige om ting man ikke har peiling på. Jeg fortår dette, men kan ikke respektere det.
Vi diskuterer her “retten til å ha en mening” inviduelt eller kollektivt som for eksempel en “proffesjon”…
Utgangspunktet pr i dag er kirken definert som en “proffesjon” (yrkesgruppe)
med offentlig “annsatte, prest” (”sermonimester”) OSV
Man kan putte mye rart inn i begrepet “kirken” og “gud” og omdefinere hele begrepet til en hver utalelse gitt i “embeds medfør” noe som stadig vekk blir gjort. Jeg forsvarer ikke “kirken” som begrep, men hele retten i seg selv til en utalelse som enkelt individ eller som kollektiv gruppe uansett hvor “morbid” denne utalelsen måtte være.
Jeg henviser her til disse ord tilagt Voltaire: Sitat: Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til å si det du sier.
Att man da projeksjerer en viss form for “sacrallism” på kirken som begrep og ønsker ved dette att kirken pr definsjon
skulle kun holde seg til disse sakrale oppgavene har jeg stor forståelse får da man innenfår begrepet “kirken” (i blant annet norge) har opplevd en masse inntolleranse og såkalte “bettervisere” som tror “de” har enerett på alt av moralske
spørsmål. Om denne moralen og etikken henviser jeg til en bibelord: Sitat: “Himmelens rike er inni eder” DVS hvor enn du setter din fot er din “gud/god”…