Reisebrev fra Arrasate: Kooperativmodellen

Foto: Latsida.no

Jeg jobber for tiden med masteroppgaven min i samfunnsøkonomi. Hovedideen er å skrive om arbeiderstyrte bedrifter og hvordan de takler finanskrisa. Nå finnes det dessverre ikke mange eksempler på det vi kan kalle arbeiderstyrte bedrifter, men det finnes noen unntak. Det mest berømte er Mondragón Cooperative Corporation (MCC).

Arrasate, eller Mondragón som det heter på spansk, ligger i provinsen Gipuzkoa i Baskerland og er en småby med i overkant av 20.000 innbyggere. Her ligger hovedkontoret for MCC, et, i teorien, arbeiderstyrt konsern med over 90.000 sysselsatte verden over. I Baskerland er det omtrent 36.000 sysselsatt, hvorav ca. 80 prosent er arbeidermedlemmer. Arbeidermedlemmer har stemmerett på allmøter, og det er denne gruppen som til slutt sitter med den avgjørende makten i bedriften. Det er også en del folk som jobber på vanlige kontrakter i kooperativer. Finanskrisen har rammet denne gruppen hardt. Folk jeg har pratet med kan fortelle meg at alle ikke-medlemmer i industrisektoren har mistet jobbene sine. I tillegg har medlemmene gått ned i lønn og diskutert å kutte ut både sommer- og julebonusene. Selv om kooperativer er demokratiske er de altså ikke unntatt de økonomiske jernlovene. Det som derimot er interessant er at kooperativer har større muligheter for å justere lønna til medlemmene sine framfor å si dem opp. Blant medlemmene blir altså alle rammet litt, framfor at noen rammes av oppsigelser.

Kooperativer kommer i mange ulike utgaver verden over. I Norge kjenner vi best forbrukerkooperativene, som for eksempel Coop og Fellesskjøpet. I tillegg er både Nortura (Prior og Gilde) og Tine kjente kooperativ som eies av produsentene. Fellesnevneren for de norske kooperativene er at de ikke drives for å maksimere innskutt kapital (slik en vanlig kapitalisitisk bedrift gjør) men for å øke velferden til medlemmene sine. Når Q-meieriene, som jo er en kapitalistisk bedrift, prøver å konkurrere med Tine blir det vanskelig rett og slett fordi Q-meieriene har problemer med å både gi avkastning til sine eiere og sikre bøndene gode nok priser. (Derfor lever Q-meieriene enda på statsstøtte, etter ti år i bransjen.)

I MCC har alle medlemmer stemmerett uavhengig av størrelsen på beløpet de har skutt inn for å bli med. Det er prinsippet om “én arbeider én stemme” som gjelder. Arbeiderkooperativer skiller seg dermed fra de fleste norske arbeiderstyrte bedrifter (for eksempel små databedrifter der alle ansatte eier like store deler av bedriften). Når man i Norge prater om arbeiderstyrte bedrifter er det i realiteten bedrifter der arbeideren og kapitalisten er samme person. Det er vesensforskjellig fra kooperativ-modellen, der man får stemmerett i kraft av å tilføre arbeidskraft til bedriften (ikke ved å tilføre kapital). I Baskerland er MCC bare ett av flere kooperativer, og det finnes et eget regelverk for disse. Det er egne skatteregler og kooperativer er pålagt å bruke en viss andel av inntjeningen til investeringer i egen bedrift.  Siden kooperativer er styrt av arbeiderne selv, er de ikke underlagt arbeidsmiljøloven. (Arbeidsmiljøloven gjelder selvsagt for folk som er ansatt uten å være medlemmer.) I følge baskisk lov må minst 75% av arbeiderne være medlemmer for at en bedrift skal kunne kalle seg et kooperativ.

De neste dagene blir utfordringen å få tak i nøyaktige tall på andel medlemmer som jobber i MCC, helst brutt ned på firmanivå, og hvordan dette tallet har utviklet seg i løpet av de siste årene. Jeg har blant annet snakket med en professor ved Universitetet i Mondragón som gjerne skulle hatt tak i de samme dataene selv. Det som begynte som en enkel idé til masteroppgave har endt opp med å bli enda vanskeligere.