Lite relevant kritikk av SV

Foto: Latsida.no

Min lokallagskollega og venn Stian Oen går i dagens Klassekampen ut mot SV-ledelsen. Hans kritikk går ut på at SV-ledelsen har senket takhøyden for interndebatt. Jeg er uenig med han i denne kritikken.

Det begynte vel egentlig i går med et innlegg på Oens blogg, der hovedbudskapet er at SV etter 2005 har blitt et parti med mindre takhøyde og at hele partiet er ”i permanent jubelmodus”. I dagens Klassekampen får han også et oppslag under overskriften ”Angriper SV-ledelsen”, hvor hovedbudskapet er at den lave takhøyden er årsaken til at SV har lavere oppslutning nå enn i 2001.

Det er mange ulike momenter som tas opp i Stians kritikk, og jeg ønsker å argumentere mot de viktigste punktene.

(1) Om takhøyden. Jeg er ikke helt sikker på hva som menes med takhøyde i denne sammenhengen, men jeg opplever ikke at det mangler takhøyde for å si hva man mener i partisammenheng. Jeg er selv aktiv som lokallagsleder i St. Hanshaugen SV, sitter i Oslo SVs representantskap og i Oslo SVs valgkomité. Jeg har også hatt et vikariat som politisk rådgiver for SVs stortingsgruppe. Aldri har jeg vært redd for å si det jeg mener i noen av disse sammenhengene, og det er ikke på grunn av at jeg er enig med “ledelsen” i alt. Det er derimot én debatt som har stilnet en god del siden 2005-2007, og det er hvorvidt SV skal være med i regjering eller ikke. Grunnen til det, er først og fremst at debatten ikke er spesielt spennende å ta til enhver tid. Det er  gjerne de samme gamle argumentene som dukker opp hver gang. Dette bringer meg over på Oens andre punkt:

(2) Om det er for stor avstand mellom SVs program og det SV får til i regjering. Jeg regner det som ganske åpenbart at dette er en diskusjon som har blitt tatt på alle nivå i partiet, selv om den altså ikke tas opp på hvert eneste møte. At partiets holdning i dette spørsmålet er at vi får mer gjennomslag for vår politikk nå enn før vi satt i regjering, er ikke et tegn på at debatten ikke tas. Det er et tegn på at de fleste SV’ere har en annen mening enn Oen i dette spørsmålet. At debatten om regjeringsdeltakelse ikke er oppe på ethvert møte i SV-regi, er ikke et tegn på at vi er redde for å diskutere det. Det er et tegn på at vi ønsker å bruke energien vår på politikkutvikling og å argumentere mot våre politiske motstandere, framfor å argumentere ”mot ledelsen”. Jeg ser da heller ikke at Oen fremmer noen nye momenter i dagens utspill.

(3) Om SVs hovedsaker i valgkampen. Dette har lite med takhøyden i partiet å gjøre, men dreier seg om en reell uenighet om hvilke saker som bør være viktigst i en valgkamp. Jeg mener at de viktigste valgkampsakene er de sakene som berører folks hverdag. Stian Oen mener at Afghanistan er en valgkampvinner. Det er jeg uenig i. SV er det eneste partiet på Stortinget som ønsker full tilbaketrekking av norske styrker i Afghanistan. Nesten 94 prosent av stemmene gikk dermed til partier som ikke er enige med oss i denne saken, til tross for at en stor del av Norges befolkning er mot krigen. Afghanistan var oppe til debatt i valgkampen, både nasjonalt og lokalt, så det går ikke an å hevde at velgerne ikke visste hvor SV står i denne saken.

(4) Om at lav takhøyde er årsaken til SVs synkende valgresultat. SV har alltid vært et parti med svingende oppslutning. Det har helt siden oppstarten på 70-tallet vært store jubelscener fulgt av katastrofevalg noen år senere. Svingningene har sjelden vært uavhengig av Arbeiderpartiets politikk. La meg komme med en kjapp statistikk på stortingsvalgene siden 1973 (Som Sosialistisk Valgforbund. SV ble stiftet i 1975.):

• 1973: 11,2 %
• 1977: 4,2 %
• 1981: 4,9 %
• 1985: 5,5 %
• 1989: 10,1 %
• 1993: 7,9 %
• 1997: 6,0 %
• 2001: 12,5 %
• 2005: 8,8 %
• 2009: 6,2 %

(Kilde: Wikipedia)

At takhøyden skulle være hovedproblemet for økt oppslutning til SV, har jeg tungt for å tro. Da tror jeg det er viktigere at vi er tydeligere på forskjellen mellom SV og AP, og at vi er flinkere til å kommunisere ut hva vi har fått gjennomslag for siden vi ble med i regjeringssamarbeidet. Det er også viktig å finne de gode sakene og å holde fram budskapet om vårt sosialistiske alternativ. Fram til 2007 var det en vanskelig oppgave å vise hva SV får til, rett og slett fordi SV-folk selv skapte fokus på det vi ikke fikk til.

Stian Oen etterlyser i Klassekampen en partikultur som gjør at det går an ”å sitte i regjering og inngå kompromisser og samtidig ha åpne debatter internt”. Dessverre er det det motsatte han bidrar til ved å gå ut på denne måten; Intern kritikk i SV blir nå nok en gang forbundet med offentlig krangling og mangel på kameratskap utad. Jeg beklager hvis jeg med dette motsvaret bidrar til dette.