Systematisk feilinformasjon fra nei-sida og sensasjonslystne medier må ta skylda for at Norge står utafor EU. Det kan ikke finnes andre forklaringer på at det norske folk to ganger har sagt nei til at Norge skal innta [...]]]> Når man beskylder andre for juks og upresis informasjon, bør man sørge for å ha egen rygg klar.

Systematisk feilinformasjon fra nei-sida og sensasjonslystne medier må ta skylda for at Norge står utafor EU. Det kan ikke finnes andre forklaringer på at det norske folk to ganger har sagt nei til at Norge skal innta sin rettmessige plass i Det europeiske prosjektet. I stedet for samarbeid og medbestemmelse har Norge valgt å bli et lydrike under EU gjennom EØS-avtalen. Med god nok kunnskap om de faktiske forhold i EU, vil de aller fleste nei-folk endre standpunkt: Kvalheim kjenner nemlig ”ingen med god kunnskap om EU-samarbeidet som er mot norsk medlemskap”.

Hovedtesen hos Kvalheim er at mangelen på objektiv informasjon i EU-debatten er prekær, og at nei-sidas informasjonsmateriell får stå nærmest uimotsagt. ”Direkte sørgelig er det når omfattende skriftlig materiale blir presentert som fakta om EU, og opplysningene i materialet så viser seg å være reinspikka myter”, skriver Kvalheim. Så skulle man tro da, at dette var noe Kvalheim ønsket å gå inn for å forbedre. Dessverre viser det seg at han her leverer det som trygt kan nomineres til årets mageplask. Kvalheim består ikke ”Kvalheim-testen”.

Kvalheim-testen
Det mest slående er selvsagt de mange faktafeilene og selvmotsigelsene. Her påstås det for eksempel at norske studenter, i motsetning til studenter fra EU-land, må betale for studieutveksling i EU. Undertegnede var selv på utveksling til Tyskland sist semester, og kan informere om at norske studenter blir behandlet på lik linje med studenter fra EU-land. (Det er kun Storbritannia som har valgt å sette seg på bakbeina i forhold til utvekslingsstudenter fra norske universitet.) Et annet sted skriver Kvalheim at ”[m]edlemslanda i EU bestemmer sjøl den økonomiske politikken sin”. Til tross for denne påstanden, motsir han seg selv allerede på neste side i boka når han skriver at konvergenskravene kan skape problemer i forhold til å drive motkonjunkturpolitikk.

Et lavmål nås likevel når Kvalheim i sin kritikk av en bok fra nei-bevegelsen skriver at ”løsrevne sitater florerer.” Likevel, åtte sider senere, skriver han at ”Henning (sic!) Olaussen uttalte ifølge Dagsavisen som nyvalgt leder for Nei til EU i 2004: ’Frykten er vårt våpen’. […] Det er dessverre mange eksempler på at dette våpenet blir bevisst og flittig brukt[…].” Her blir Kvalheim fersket i meget kreativ sitatbruk. Et raskt søk nettet ledet meg til Klassekampens referat fra denne talen. I sammenheng med spørsmålet om det vil bli en tredje folkeavstemming om EU refererer avisa fra Olaussens tale: ”Så lenge tilhengerskaren vår er såpass stor, vil ikke motstanderen tørre å angripe. Vi kan kanskje si at frykten er vårt våpen, sa Olaussen til humring fra salen.”

En embetsmanns demokratiforståelse
Kvalheim har lang fartstid som embetsmann i departementene, noe som merkes godt i argumentasjonen. Han skriver at Norges utenforskap fører til at ”mange norske embets- og tjenestemenn synes det er ydmykende på nasjonens vegne å sitte som observatører” i EU-systemet. Kvalheim mener altså at det er et ja-argument at norske byråkrater synes folkets svar i EU-avstemningen er pinlig. Kvalheim har et positivistisk syn på EU-spørsmålet, og mangler fullstendig forståelse for interesseperspektivet. Hans mening er at resultatene fra de to folkeavstemningene om EU er basert på, ikke bare én, men en rekke misforståelser. Her er vi ved kjernen av det som er ja-sidas store problem. De har alltid hatt problemer med å sannsynliggjøre hvorfor medlemskap er viktig for den jevne borger. Kvalheim har det samme problemet selv, og havner derfor på defensiven hele boka igjennom. For å prøve å engasjere leseren, appellerer han til solidaritetsfølelsen. EU er et solidaritetsprosjekt og det er en skam at Norge nekter å være med. I fortsettelsen av dette argumentet, kaster han seg også friskt inn i diskusjonen om EU burde få Nobels fredspris. Den norske Nobelkomiteen har, ifølge Kvalheim, ”ikke […] fått med seg det store fredsprosjektet som EU er – særlig for Europa, men også for verden sett som heilheit.”

Kvalitetssikring
Kvalheim ønsker å stimulere til ny EU-debatt, men ender opp med å levere et langt gjesp, krydret med både fakta- og skrivefeil. Den totale mangelen på kilder og referanser trekker heller ikke opp helhetsinntrykket. Det har blitt gjort noen snodige valg i disposisjonen, og da kanskje spesielt det nokså tafatte forsøket på å sette EU-debatten inn i en historisk kontekst: Boken begynner med de første nordboerne som fulgte isbreens tilbaketrekking for 11 000 år siden. Samtidig som at en nesten kan stille spørsmålstegn ved om det egentlig er verdt å bruke tid på å anmelde denne boka i det hele tatt, kan en ikke annet enn registrere at Aftenposten ga Kvalheim gode kritikker, til tross for klare og objektive mangler.

Kvalheim tar til orde for at Utenriksdepartementet burde kvalitetssikre prosjekter de gir støtte til, og trekker fram at Nei til EU har mottatt midler til utredninger av tjenestedirektivet. Kvalheim har selv mottatt støtte fra UD for å skrive denne boka, og jeg tror han skal være glad for at ikke kvalitet har vært et kriterium i så måte.

(Artikkelen er tidligere publisert i Standpunkt)

FAKTA:

Tittel: Fakta og myter om Norge og EU

Forfatter: Alfred Kvalheim

Forlag: Kolofon Forlag