Foto: Wiki Commons

Norske medier var ivrige etter å rapportere fra Island da det for en tid siden blåste en ja-vind over sagaøya, men når EU-motstanden nå vokser er det lite å høre.

Hvis du går inn på eksempelvis nrk.no eller dagbladet.no og søker etter frasen “island eu” får du opp en lang liste over artikler [...]]]>

Foto: Wiki Commons

Norske medier var ivrige etter å rapportere fra Island da det for en tid siden blåste en ja-vind over sagaøya, men når EU-motstanden nå vokser er det lite å høre.

Hvis du går inn på eksempelvis nrk.no eller dagbladet.no og søker etter frasen “island eu” får du opp en lang liste over artikler med overskrifter som “Island nærmere EU”, “Islands EU-sug” og “Europabevegelsen gratulerer Island”. En rask sammenstilling av positive og negative EU-oppslag levner liten tvil om hva noen av de viktigste mediekanalene i Norge synes er morsomst å referere.

Ifølge www.visir.is, referert på eunews.blogspot.com, har motstanden mot EU-medlemskap økt fra 48,5 prosent nei i august til 54 prosent i november. Ja-siden har gått tilbake fra 34,7 prosent til 29 prosent i samme tidsrom. Jeg forlanger ikke at meningsmålinger fra Island skal prioriteres høyt i norske medier, men med tanke på hvor mye tid som brukes på å “EU-glad-saker” hadde det ikke vært for mye forlangt å få en stemningsrapport derifra når meningsmålingene så tydelig går en vei.

Hovedstadsmedienes syn på EU, eller dekningen av EU-saken, kommer nok ikke til å endre seg med det første. Men så lenge dekningen er så skeiv som den er, er det viktig for oss på nei-sida å sørge for å bringe nyhetene videre på andre måter.

Som tidligere aktiv i nei-bevegelsen, blant annet som sentralstyremedlem i Ungdom mot EU og redaktør i Premiss, fikk jeg tidlig kjennskap til datalagringsdirektivet. Selv om jeg fort skjønte at motstanden mot direktivet var bred, hadde jeg ikke trodd at [...]]]> AP kan risikere å bli det eneste partiet på Stortinget som ikke sier nei til Datalagringsdirektivet (DLD).

Som tidligere aktiv i nei-bevegelsen, blant annet som sentralstyremedlem i Ungdom mot EU og redaktør i Premiss, fikk jeg tidlig kjennskap til datalagringsdirektivet. Selv om jeg fort skjønte at motstanden mot direktivet var bred, hadde jeg ikke trodd at så mange partier skulle stille seg positiv til å bruke reservasjonsretten (vetoretten) i EØS-avtalen. Nå er det bare Arbeiderpartiet og Høyre som sitter på gjerdet. I Soria Moria 2 har SV og SP varslet at de vil ta ut dissens om datalagringsdirektivet om AP skulle gå inn for å implementere det i norsk lovverk. Frp, Venstre og Krf har sagt at de er imot. Videre står det i Soria Moria 2: “Arbeiderpartiet vil implementere datalagringsdirektivet forutsatt at det i utredningen ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet.” I opprettelsen av den tverrpolitiske organisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet glimrer APs stortingsrepresentanter med sitt fravær.

Personvernkommisjonen har allerede slått fast at de ikke kan anbefale en implementering av DLD. Datatilsynet har gått kraftig ut mot direktivet. Hva AP venter på er ikke godt å si, for argumentasjonen for direktivet har så langt latt vente på seg. Til og med i Høyres stortingsgruppe, som jo er sterke EU-tilhengere, har nå flere av representantene gått kraftig ut mot direktivet. Torbjørn Røe Isaksen og Michael Tetzschner har forlengst tatt bladet fra munnen. Om de skulle få med seg resten av Høyres stortingsgruppe på et nei til, vil AP dermed stå alene i Stortinget om å være for direktivet. Det vil bli pinlig for AP og et vitne om dårlige ryggmarksreflekser overfor både personvern, overvåkning og EU-spørsmålet.