I 2003 ble det slutt på at enkelte professorat ble øremerket for [...]]]> Det er en større andel kvinnelige studenter ved norske universitet enn noen gang tidligere. Hele seks av ti studenter er jenter. Er det da så farlig at bare to av ti professorer er kvinner? Vil ikke dette rette seg opp med tid og stund?

I 2003 ble det slutt på at enkelte professorat ble øremerket for kvinner, etter at EFTA-domstolen avgjorde at denne ordningen var i strid med prinsippet om likebehandling av kjønn i EØS-avtalen. Dermed måtte norske myndigheter gi opp et virkemiddel som hadde bred politisk støtte. Norges fire siste utdanningsministere har vært for øremerking, og også i akademia har støtten til ordningen vært bred. Daværende rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), Arild Underdal, uttalte i 2003 at “øremerking til vitenskapelige stillinger for kvinner har fungert som en brekkstang i fagmiljøer hvor kvinner ellers ikke naturlig ville ha sluppet til” (Uniforum, 29. januar 2003). Øremerkingen var ikke bare et virkemiddel for å øke prosentandelen kvinner blant professorer generelt, men også et verktøy for å åpne opp flere fagområder for begge kjønn.

Det siste året har debatten om øremerking igjen blusset opp. Norsk Studentunion ønsker nå å prøve saken for ESA igjen, etter at EU har innarbeidet FNs kvinnekonvensjon i sitt lovverk. Konvensjonen åpner blant annet for at det er lov å innføre midlertidige tiltak for å fremme likestilling.

Ved Norges Handelshøyskole har et utvalg ledet av professor i samfunnsøkonomi og tidligere statsråd for Høyre, Victor Norman, nettopp lagt fram forslag der de ønsker å gå langt for å øke rekrutteringen av kvinner. I tillegg til et ønske om øremerking, har de også foreslått en mengde økonomiske insentiver for å øke kvinneandelen blant de vitenskapelige ansatte. Dette inkluderer blant annet høyere lønn til kvinner og bøter til avdelinger som ikke klarer å holde på kvinnelige ansatte. Norman mener at EFTA-dommen fra 2003 “ikke er så entydig som mange skal ha det til” (NRK Hordaland, 27. januar 2008). 

Det har i det store og hele vokst fram en bred allianse det siste året av krefter som ønsker å ta i bruk kraftigere lut i arbeidet for likestilling. Å føye til ordene “kvinner oppfordres spesielt til å søke” nederst i jobbannonsene har vist seg å ikke være et spesielt effektivt virkemiddel. Det er gode grunner for den rådende utålmodigheten. I Kari Melbys rapport “Kjønnsbalanse i akademia” fra 2007 kommer det fram at andelen kvinner blant professorer i Norge økte fra 12 prosent i 1999 til 17 prosent i 2006. Det vil si en økning på 0,7 prosentpoeng per år. Nå skal jeg leke litt med tall: Om vi antar at kvinneandelen fortsetter å øke med 0,7 prosentpoeng i året, vil det ta nesten 50 år før det er likt fordelt mellom kvinner og menn blant professorene. Å la tingene gå sin gang vil dermed innebære at det i beste fall kan ta mellom 20 og 30 år før det er sånn noenlunde likt fordelt med kvinner og menn blant professorer. Tålmodighet er en dyd sies det, men det får være grenser.

Den store overvekten av menn i vitenskapelige stillinger har en selvforsterkende effekt. Da debatten om den elendige kvinneandelen norske bedrifters styrer raste, ble det ofte sagt at menn rekrutterer menn. Det er liten grunn til å tvile på at det stemmer. I fjor la universitetets arbeidsgruppe for likestilling, ledet av viserektor Inga Bolstad, fram rapporten “Mest til menn?”. Her kommer det blant annet fram at det i perioden 2002 til 2005 ble tilsatt 28 % kvinner i professorstillinger ved UiO. De som mener at kjønnsforskjellen i akademia vil utbedre seg av seg selv i nærmeste framtid, har ikke tallene på sin side.

En del lyspunkter finnes det likevel i rapporten. Det kommer for eksempel fram at lønnsforskjellen mellom kjønn i vitenskapelige stillinger er små. Likevel er det fortsatt menn som sitter i de best lønnede posisjonene, og de 10 med mest lønn ved UiO er menn. Likestillingsrådgiver og medlem av den samme arbeidsgruppa Anna Vibeke Lorentzen hevder at “kjønn og fag [spiller] sammen og forsterker hverandre negativt i det store bildet” (Uniforum, 4. oktober 2007).

I enhver diskusjon om øremerking og kvotering, blir jeg ofte møtt med motargument om at slike tiltak fører til at man risikerer å ansette en person som dårligere kvalifisert bare fordi hun er kvinne. Dette er et godt motargument. Samtidig blir dette argumentet fort en sovepute som hindrer oss i å sette i gang konkrete tiltak for å bedre på likestillingen. Om det kan være et dilemma at enkelte menn risikerer å ikke bli vurdert på grunn av sitt kjønn til noen stillinger, er det likevel et større problem med manglende rekruttering blant kvinner over hele fjøla.

I Nord-Norge har det opp gjennom tidene vært et tilbakevendende problem å rekruttere leger til stillinger i utkantkommuner. Derfor er det ved Universitetet i Tromsø (UiT) øremerket studieplasser til studenter fra Nord-Norge. Jeg har til dags dato enda ikke hørt noen som sier at “ingen student med respekt for seg selv ønsker å bli kvotert inn”. I likestillingsdebatten hevdes det likevel ofte at kvotering er uønskelig fordi “ingen kvinne med respekt for seg selv vil kvoteres inn”.

Full likestilling på alle nivå i samfunnet burde vært en selvfølge, men slik er det dessverre ikke. Rekruttering av kvinner til akademia handler ikke om å pynte på tall. Det dreier seg om faglig kvalitet på forskningen. Det dreier seg å åpne opp fagfelt for begge kjønn slik at man kan rekruttere fra et bredest mulig utvalg av dyktige kandidater. Det dreier seg om at det i skjevheten mellom kjønn i akademia, skjuler seg mange talenter som ikke ble oppdaget. Når man først innser disse tingene, ser man også at hvert eneste år med fortsatt ulikhet representerer tapte muligheter. Hvem vet hvor mange talenter, som tilfeldigvis er kvinner, vi går glipp av de neste 20-30 årene hvis vi ikke snart evner å komme med konkrete tiltak for å bedre på situasjonen.

(Artikkelen er tidligere publisert i studenttidsskriftet “Ekkolodd” på Blindern.)