Industrilands overproduksjon av enkelte matvarer (for eksempel sukker og melk) går til [...]]]> Det kommer med jevne mellomrom oppslag om hvordan norsk landbruk har skylda for verdens matvarekrise, nå sist på dagbladet.no. Erik Romstad ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, mener Norge har et medansvar for at mange industriland dumper overproduksjonen sin på u-lands matvaremarkeder.

Industrilands overproduksjon av enkelte matvarer (for eksempel sukker og melk) går til utviklingslands markeder og selges der til priser under produksjonskostnaden. Dette kalles dumping, og er mulig på grunn av omfattende produksjonsstøtte til landbruket i industriland. Dumpingen medfører at det lokale landbruket utkonkurreres. Det som i første omgang ser ut som billige matvarer til en fattig befolkning, ender dermed opp som et problem for produksjonen av mat i hele økonomien. Her er jeg og Romstad enige.

EU har ved flere anledninger blitt kritisert for å gi eksportsubsidier til sitt industrilandbruk. Disse subsidiene har blant annet ført til at Danmark er en av de største sukkereksportørene i Europa, til tross for at landet ikke akkurat har naturlige forutsetninger for dette. Eksportsubsidier til et industrialisert landbruk i EU fører til overproduksjon og matvaredumping, i tillegg til de økonomiske følgene av eksportsubsidier. Subsidier innebærer nemlig ikke bare at staten må inn med penger, det innebærer også at det blir brukt arbeidskraft og kapital i en sektor som ikke nødvendigvis ville klart seg selv. Når det blir brukt mer ressurser i en ulønnsom sektor, blir det mindre tilgjengelig til andre mer lønnsomme sektorer. Dette fører til tap for et lands økonomi som helhet. 

Men hva har dette å gjøre med Norge? Til forskjell fra EU-landbruket, driver ikke norske myndigheter med eksportsubsidier. Inntil for et noen år siden var Jarlsbergosten det eneste landbruksproduktet produsert med eksportsubsidier, men denne støtten er nå avviklet. (OPPDATERING: Har mottatt tilbakemeldinger på at Jarlsbergosten faktisk fortsatt mottar subsidier for eksport. Det går av og til litt fort i svingene, og jeg beklager faktafeilen.) Det skal likevel ikke stikkes under en stol at norske landbrukssubsidier har en kostnad utover den direkte støtten over statsbudsjettet. Norsk landbruk er ikke billig i drift, og norske matvarepriser er noe høyere enn i mange andre sammenlignbare land. Samtidig er dette et valg som norske politikere bevisst har gjort, og de har hatt bred støtte i befolkningen. Argumentene kan sammenfattes i blant annet et ønske om å bevare arbeidsplasser i distriktene, opprettholdelse av kulturlandskap, turisme og matvaresikkerhet. Dette er også momenter som bidrar positivt til norsk økonomi. Og ikke minst: Norsk landbrukspolitikk fører ikke til overproduksjon og dumping av mat. 

Halvparten av maten vi spiser i Norge er importert, og andelen øker. Det aller meste kommer fra EU-land, USA og Brasil. Likevel mener Romstad at norsk landbrukspolitikk er medansvarlig for matvarekrisen i verden. Han sier til Dagbladet at “det kan være en betydelig signaleffekt av at Norge fortsetter en landbrukspolitikk med betydelig produksjonsstøtte. Når et land som Norge kjører en slik politikk, blir det også mer legitimt for de store aktørene som USA og EU å gi subsidier til å produsere mat.”

Det er en populær oppfatning blant nordmenn om at Norge er et veldig innflytelsesrikt land. At Norges støtte til til opprettholdelse av en viss lokal matproduksjon skal anklages for å legitimere EU og USAs enorme overproduksjon i sine industrialiserte landbrukssektorer, er enda et eksempel på dette. Argumentasjonen om at norske subsidier til småskalalandbruk bidrar til å legitimere EUs eksportsubsidier på sukker og tørrmelk henger rett og slett ikke helt på greip.

De største problemene i verdens matvareproduksjon bunner i økt etterspørsel av biobrensel, eksportsubsidier i industriland og urettferdige handelsavtaler for utviklingsland. Å skylde på det norske landbruket bidrar bare til å tilsløre disse temaene.