Helt siden kassettenes velmaktsdager har det vært vanlig å kopiere musikk av [...]]]> Fri flyt av musikk på internett er kommet for å bli. Men plateselskapene svømmer fortsatt mot strømmen. På samme måte som vi i dag ler av puddelsveis og dataskepsis på åttitallet, vil slagordet “Piracy kills music” bli en stående vits om få år.

Helt siden kassettenes velmaktsdager har det vært vanlig å kopiere musikk av venner og lage mixtapes. Selv husker jeg at jeg satt klistra til stereoanlegget med en finger på record-knappen for å ta opp mine favoritter på “10 i skuddet”. Hvorvidt dette var lovlig vet jeg ikke, men det som er helt sikkert er at alle disse opptakskassettene som lå strødd over hele rommet var helt avgjørende for min musikkinteresse. Og min musikkinteresse har plateselskapene tjent godt på.

Når plateselskapene nå fortsatt konsentrerer seg om forbud, trusler og søksmål framfor å aktivt utnytte de mulighetene som faktisk ligger i for eksempel fildeling, er de dømt til å tape. Den såkalte “NRK Beta-doktrinen” går ut på at den eneste måten å ha kontroll på produktet ditt, er å være den beste tilbyderen. Alternativet er å låse produktet ned og aldri vise det til noen.

Det med å være den beste tilbyderen, har de tunge aktørene i musikkbransjen ikke forstått enda. Et veldig godt eksempel er måten iTunes’ nettbutikk har fungert på. Med en fantastisk oversiktlig og enkel tjeneste ligger alt til rette for at folk kan laste ned musikk på lovlig vis. Jeg kjøpte også en del sanger der, helt til jeg ble “offer” for DRM. Med DRM kan plateselskapene legge inn begrensninger i hvordan filene skal brukes, for eksempel hvor mange cd’er en sang kan brennes eller på hvilke maskiner en sang kan spilles.

I iTunes ligger det inne en funksjon slik at man kan spille av en låt på en annen maskin (for eksempel spille av låter på den bærbare med stasjonærmaskinen som man har koblet til stereoanlegget). Dette fungerer veldig bra på sanger man har lagt inn fra cd’er, men når man kommer til en låt som er kjøpt på iTunes’ nettbutikk skjer følgende: Musikken stopper. En dialogboks popper opp og ber om brukernavn og passord til den brukeren som eier sangen. Hvis man senere kommer til en annen låt kjøpt i iTunes, er det samme regla om igjen.

Dette er bare et eksempel på hvordan plateselskapene skyter seg selv i foten. Ved å legge inn irriterende begrensninger på lovlige produkter, har de lært en hel generasjon med musikkinteresserte at man får bedre produkter ved å ikke betale for dem. Dette ble også debattert på by:Larm.

Men platebransjen gir seg ikke og senest i år har vi kunnet se kampanjen “Piracy kills music”. I et desperat forsøk på å være ungdommelig har de lansert en moraliserende nettside med videoer som tar for seg platebransjens dystreste spådommer. Med setninger som “Noen nedlastinger gjør da vel ingenting?” høres det mer ut som fordums anti-røykekampanjer enn noe annet. (Hør debatten mellom EMIs Bjørn Rogstad og Dagbladets Jan Omdahl her.) Uansett, er det en ganske problematisk påstand at mennesker vil slutte å uttrykke seg kulturelt fordi de ikke kan gjøre det på samme måte som artister har gjort det de siste 50 årene.